Indre tanker

Ikke alltid så lett å finne frem.

”Ja, det er enkelt å finne frem”, svarer damen jeg har spurt. ”Du tar ned til høyre her, og etter første sving tar du til venstre.” Ja, det høres jo enkelt ut, men når jeg begynner å kjøre, så er det ingen avkjørsel rett etter svingen! Hva nå? Skal jeg fortsette å håpe på at den dukker opp snart? Eller er jeg allerede på feil vei? Var det høyre eller venstre hun sa?

Jeg eier ikke retningssans! Det gikk greit da jeg var yngre, og hadde bare skolevei og Fauske lyskryss å bryne meg på. Da jeg flyttet sørover til Oslo merket jeg at det var problematisk å finne frem til plasser jeg skulle.  Ja, selv om jeg hadde vært der før, med noen andre, så kunne jeg ikke for mitt bare liv kjenne meg igjen.

Mamma har til tider vært ganske bekymret for meg, ettersom hun er vel vitende om min mangel på å kunne orientere meg. I 1999 da jeg skulle reise til Nantes i Frankrike for å besøke min kusine, kunne mamma etter turen fortelle at hun hadde vært svært engstelig. Jeg skulle tross alt bytte fly i Paris på Charles de Gaulle, en av Europas største flyplasser. Noe som faktisk gikk aldeles utmerket. At det gikk verre da jeg skulle videre med buss til Nantes, er jo en helt annen historie…

Nylig var jeg på fortellerturné i Helgeland. Alene med bil. Jeg hadde tatt ferge fra Sandnessjøen til Dønna, og skulle nå kjøre videre til et gjestgiveri på Hærøy. Etter hvert som jeg kjørte nedover mot Herøy, så falt mørket på. Det var smale veier, utrygt føre. Dønnamannen skulte ut i mørket, og jeg følte usikkerheten komme snikende etter å ha kjørt over en bro, og noen kryss med skilt som ikke fortalte meg hvor jeg skulle. Når kom jeg egentlig fram? Hvor var jeg? Etter å ha bommet på et par retninger, hvor jeg rett og slett kjørte til veien stoppet opp, så ringte jeg gjestgiveriet for å få hjelp. Den stakkars damen prøvde så godt hun kunne å forklare veien. Problemet var at verken jeg eller hun ante hvor jeg befant meg. Dessuten var hun heller ikke innfødt, som hun sa. Etter noen flere km, en ny bro og ny blindvei, kjente jeg panikken ta meg. Gråten var i halsen da jeg ringte opp kjæresten og desperat ropte ut: ”Æ har kjørt mæ vill på Hærøy! Du må hjelp mæ!”  Etter  en del dårlig skjult (og total unødvendig) humring, ble jeg takket være kartanvisningene på Gule Sider, trygt loset frem til gjestgiveriet på Hærøy. Det lå faktisk egentlig aldri så langt unna. Men bedre skilting hadde hjulpet da!

I morgen skal jeg på fortellerjobb i Tinkelheia barnehage. Men Valnesfjord er jo ikke så stort, så dit finner jeg lett fram.