Fisk til besvær.
Da jeg
var omtrent ti år hadde en av venninnene mine akvarium med gullfisker. Det var
ganske imponerende. Stort med lys, grønne planter og mange fisker i ulike
farger og fasonger. Vi kunne sitte og se på dem i evigheter, og laget små
historier om disse gullfiskene som svømte rundt i sin undervannsverden.
Jeg ville
også ha gullfisker. Jeg hadde tidligere mast om katt, uten hell, og gleden var
stor da ønsket om gullfisk ble godkjent av foreldrene mine. Neste tur til Fauske
bar det rett til dyrebutikken. Glassbolle, planter og grus ble kjøpt. Jeg
valgte ut to fisker. En sort som så
ganske tøff ut, Billy, og en mindre, rød med nydelig slørete hale som fikk
navnet Nutte.
På rommet
mitt sto glassbollen, og jeg fulgte glad og spent med mine nye venner. Så en
morgen da jeg sto opp ,og som vanlig gikk for å se til fiskene mine, fikk jeg
se et skrekkens syn. Der lå Billy og fløt med buken rett i været. Jeg løp
hylende ut på kjøkkenet til mamma. Tårene silte, da vi fisket Billy opp med en
gammel tesil. En liten fyrstikkeske ble funnet, og oppi der ble Billy lagt. Så
bar det ut, og inntil husveggen gravde jeg en liten grav. Graven fikk to pinner
satt sammen til et kors, og fadervår ble bedt.
Nutte, stakkars,
kunne jo ikke være alene, så neste tur til Fauske ble det kjøpt inn en ny fisk.
Denne var flott med alle mulige slags farger, og igjen var det stas. Men akk, gleden
varte ikke lenge, for et par knappe uker etter lå den og fløt med buken opp. Nye
tårer, ny fyrstikkeske og ny begravelse. Nå sto det to små kors ved siden av
hverandre tett ved husveggen.
De neste
månedene ble nye fisker kjøpt, noen levde noen uker, andre kortere. Og raden
med små kors ble lengre og lengre ved husveggen. Pappa mumlet noe om at det
begynte å ligne et skrekkens hus utenfor dørene hos oss. Det var merkelig. Ble
de syke? Men hvorfor ble ikke Nutte syk da? Hun så ikke til å lide noen nød. Hun
så like fin og frisk ut. Etter hvert sluttet jeg å få nye fisker, men Nutte så
ut til å like sin ensomme tilværelse i vannbollen.
Mange år
etter er jeg på besøk i leiligheten til en venninne i Oslo. På kjøkkenet hennes
står en glassbolle med en nydelig gullfisk i. Rød med slørete hale. ”Å, sier,
jeg. Så fin den er. Det er jo akkurat samme type fisk som Nutte, det.” Latter
høres fra gullfisken eier. ”Nutte? Ha, ha. Det var litt av et navn på en
kampfisk.”
Og der og
da, 17 år etter jeg laget gullfisk-kirkegård utenfor mitt barndomshjem på
Straumen, så får jeg forklaringen. ”Du skjønner”, sier hun, ”du må passe på ha
en av hvert kjønn dersom du skal ha kampfisker. Du må også være nøye med
hvilken sort du har sammen med kampfiskene. “ “Å?” Sier jeg og svelger. Det
begynner å demre en sannhet opp for meg. En sannhet om den nydelige, røde
gullfisken min, Nutte, som jeg ikke ville innse som tiåring. ”Ja,” fortsetter venninnen min, ”det ligger
jo i navnet. Kampfisk. De er vakre men kan være aggressive. De kan til og med
drepe andre fisker, så de passer best sammen med sin egen sort, av motsatt
kjønn. ”
Hvordan
det gikk med Nutte? Jo, naboens katt fikk kloa i henne, så den morderiske lille
fisken ble tatt til slutt.