Lisa gikk til skolen, tripp,
tripp, tripp det sa?
”Tenk, mamma, jeg
skal begynne i andreklassen. Da skal jeg ha på meg den nye sekken, og så skal
jeg begynne å gå til skolen!”
Min 7 åring av en
datter gleder seg til skolestart, det er hersker det ingen tvil om. Den nye,
lyseblå skolesekken med hvite ponnier på, står ferdigpakket og klar. Og så skal
hun begynne å gå på sine egne to bein på skolen.
På grunn av den
trafikkerte E6, fikk hun som førsteklassing skyss med drosje hver morgen, men som
andreklassing er det slutt på denne luksusen. Hun skal begynne å gå selv, og
det gleder hun seg til.
Som mor er jeg bekymret
for at hun skal krysse E6. Det er fotgjengerovergang men mye trafikk. Det er
store trailere som doser av gårde med jevne mellomrom. ”Jeg må nok følge deg
den første dagen.” Sier jeg. Og det er vi enige om.
Første skoledag
spaserer vi av gårde. Spent mor og datter. Forbi oss suser den ene bilen etter
den andre. Biler med spente skoleelever og ransler i baksetet.
Neste dag skal hun gå
sammen med en venninne, men jeg følger dem over E6. Vel over får jeg klar beskjed:
”Nå kan du snu, Mamma!” Slik fortsetter det noen dager.
Midt i den andre uken
når jeg som vanlig har fulgt henne over E6, vil hun ikke at jeg skal snu. Hun
ber meg følge henne lenger. Det ender med at jeg følger henne nesten helt opp
til skolen. Hun synes ikke det er noe morsomt å gå alene. For hun går virkelig
alene. På skoleveien ser vi to gutter som rusler lenger oppi bakken, mens bilene
med skoleelever og ransler suser forbi. Og jeg spør meg selv: Er det ikke
lenger vanlig å gå til fots på skolen? De neste dagene blir det til at også jeg
følger datteren min, og jeg observerer det samme hver gang. Kanskje to-tre
andre elever som kommer gående, og biler som suser forbi med skoleelever og
ransler i baksetet.
Jeg vet at det er
noen elever som går andre veier til skolen, og at det er noen som er avhengig
av buss. Jeg kan også skjønne foreldre som velger å kjøre barna til skolen
dersom de synes det er farlig skolevei, eller at de skal kjøre barna tidlig på
SFO om morgenen. Jeg kan likevel ikke la være å undres om dette er årsak for
alle som suser forbi i bilene.
Nå spør datteren min
bedende om vi kan kjøre til skolen vi også. Jeg prøver å forklare henne
fordelene med å gå fremfor å kjøre, men det er ikke enkelt. ”Men de andre
kjører jo til skolen!”
Dagens situasjon for
oss nå er at vi nå enkelte dager går til fots, mens andre dager må jeg innrømme
at jeg tyr til bilen jeg også, og kjører henne. Hva den optimale løsningen på
dette er, det er jeg ennå ikke sikker på. Men så lenge det er ingen andre barn
på skoleveien, er jeg nok nødt til å stille opp, gående eller kjørende. En ting
er sikkert, det sier ikke lenger tripp, tripp når Lisa går til skolen, men
wroooom!