Til skrekk
og fryd
Jeg er midt i en eventyrstund. Jeg forteller for en sjette klasse. ”Fortell en spøkelseshistorie, da! Vær så snill!” Resten av klassen stemmer i. ”Ja, gjør det!” Stemmer resten av klassen i. Og det gjør jeg. En ekkel, skummel sak av en fortelling, som pleier å få enkelte lærere til å heve øyenbrynene og titte skeptisk på meg. Slutten har et overraskelsesmoment som jeg bygger opp med manisk stemme, lav og gjentagende. 11 åringene sitter med store øyne og måpende munn. De sitrer av spenning. ”Oæææææh! ” brøler jeg ut på slutten, akkurat når de minst venter det, og er mest spente. Noen roper i forskrekkelse. Noen hopper bokstavelig talt på stolen. De ler. ”En til, da”.
Vi mennesker er underlige. Tenk at vi oppsøker skumle steder, filmer, bøker og historier? Da jeg var liten pleide venninnene mine og jeg å samles inne på badet. Der var ingen vinduer, og så slo vi av lyset og tente stearinlys. Så fortalte vi hverandre skrekkhistorier. Vi skremte oss selv så opp, at vi måtte i samlet tropp undersøke hele huset med en eller annen tung gjenstand som våpen foran oss.
For noen år siden var jeg på fortelleroppdrag nord i Sørfold kommune. Det var i svarteste mørketida, og jeg var akkurat ferdig med en fortellerseanse for voksne, som også gjerne ville høre spøkelseshistorier. Nå var jeg på vei til den lokale bensinstasjonen for å fylle bensin til hjemturen. Lampa lyste nemlig rødt på dashbordet. Jeg ble ganske lang i maska da jeg oppdaget at det ikke var kortautomat på bensinpumpene og butikken var stengt.
Jeg begynte å kjøre hjemover. Hva skulle jeg gjøre? Kjøre med nesten tom tank gjennom alle tunnelene i Sørfold? Tenk om bilen stanset midt i en av tunnelene? Det ville være skrekkelig. Tankene streifet historien om Daumannsviktunnelen og gjengangerne der. Jeg kjørte en liten stund, men fant ut det var best å stanse og ringe etter hjelp. Det ble til mamma. Jeg forklarte situasjonen, og mamma med samboer og en kanne bensin hev seg i bilen og kjørte for å redde en datter i nød.
Der satt jeg i bilen på en øde strekning, og med en lang tunnel foran meg. Det var kaldt og beksvart ute. Jeg var alene og bilen var tom for bensin. Et kjent scenario. Var det ikke sånn det var i de skrekkelige vandrehistoriene? Gale mordere som gikk løs og drepte mennesker som befant seg alene i øde omgivelser? Jeg låste alle dørene raskt. Kikket ut av vinduet. Var det noe der? Noe som beveget seg mellom buskene? Hjertet begynte å slå hardere. Jeg syntes jeg hørte noe nå. Noen som var der ute? En gal gjerningsmann? Å kunne det bare vært noen gatelys i nærheten!
Omtrent tre kvarter senere satt jeg i en varm bil. Jeg var både bleik og forkommen der jeg satt i baksetet på mammas bil. ”Ka e det Eirin?” Nesten hulkende kom alle de skrekktankene jeg hadde tenkt. Mamma brølte ut i latter. ”Ja, sånn går det. Her drar du rundt og forteller den ene historien skumlere enn den andre, og så er du sjøl som blir mest redd!” Da måtte jeg også le. Men slutte å fortelle skumle historier? Aldri!