Nylig var jeg på besøk i Bergen, og det medfører naturlig nok at en presenterer seg for nye mennesker man treffer. Jeg forteller hva jeg heter, hvor jeg kommer fra, og så kommer det … hva jeg arbeider med. ”Jeg er forteller”. Neste runde blir da å forklare hva en forteller er, for det er en del spørsmål som kommer rundt en slik yrkestittel.
Jeg fikk umiddelbart flashback til den tiden jeg fremdeles bodde i Oslo på 90 tallet, og var nyutdannet som, ja nettopp, forteller. For folk flest stilte seg svært uforstående til en slik yrkestittel. En rekke standard reaksjoner og spørsmål ble: ”Forteller? Er du en sånn stand-up komiker som står og forteller vitser på puber og sånn?” ”Sitter du på bibliotek og leser høyt for barn?” ”Ja, da kommer du innimellom aktene på teateret og forteller hva det neste er som skal skje!”
Jeg skjønner godt at en del stiller seg uforstående til å kalle seg forteller, og en del lurer også på om jeg er forfatter. Forfattere er jo også fortellere i skriftlig form, så etter hvert sa jeg at jeg var muntlig forteller. Uten at det egentlig hadde noen merkbar opplysende effekt.
Da jeg flyttet nordover oppdaget jeg noe, og det var at hver gang jeg ble spurt om hva jeg gjorde, fikk jeg en annerledes reaksjon. Folk smilte, nikket og svarte: ”Jasså, forteller? Hva forteller du om da?” Det var en herlig og befriende oppdagelse. Her var det ingen uforstående blikk, ingen løftede øyenbryn eller himling med øynene. Nei, her opplevde jeg heller en positiv interesse for noe folk tydeligvis har et forhold til.
Kunne årsaken være at nordlendinger har et nærmere forhold til muntlig fortellertradisjon enn ”søringene”? Forskjellen var så merkbar at det kunne ikke være tilfeldig. Og det til tross for at hovedstaden allerede da hadde flere utdannede og aktive fortellere, i tillegg til Norsk Fortellerforum som ble stiftet i 1996.
Uansett hersker det ingen tvil om at det gjennom flere århundrer har levd svært mange gode, nordnorske fortellere som har videreformidlet fortellinger, eventyr og sagn. En del har heldigvis blitt skrevet ned slik at vi i dag kan finne historiene i skriftlig form. Jeg tenker på de fantastiske fortellingene fra samisk kultur, sagnet om trollfjellene i nord, de humoristiske historiene fra ”Vett og Uvett”, Arthur Arntzen, og ikke minst lokalhistorie nedtegnet i årbøker fra engasjerte lokalhistorielag.
Nord-Norges eventyrdronning er likevel uten tvil Regine Nordmann. Hun skrev ned eventyr som var dypt forankret i den muntlige tradisjonen, noe som folk i Bø i Vesterålen vet å verdsette, og ”Reginedagan” har i år 10 års jubileum. I år i juli skal ”Reginedagan” også være vertskap for Nordisk fortellerseminar som tidligere har vært arrangert i bl.a. København og Reykjavik. Her skal nordnorske fortellermåter og folkeminner settes i fokus, nettopp på grunn av Nord-Norges lange muntlige fortellertradisjon.
Så kanskje ikke så rart at nordlendingene bare nikker bifallende når jeg sier jeg er forteller. Det gjør det i hvert fall utrolig fint å være forteller her i Nord-Norge.