Tør ikke annet enn å videresende denne!

Mobilen gir det velkjente signalet om at det nå er kommet inn en melding. Den er fra en venninne. Så hyggelig. Jeg åpner opp meldingen og leser de første ordene: ”Tør ikke annet enn å videresende denne!” Å, nei. Jeg tør knapt lese videre denne meldingen. For jeg vet hva som kommer: En eller annen beskjed som spiller på ens dårlige samvittighet, jakt på kjærlighet, lykke eller penger. Men… det er et stort men her. Dersom du ikke videresender denne meldingen til minst 20 personer innen 30 sekunder, vil du få uhell i kjærlighet, bli bankerott, venneløs og ulykkelig til evig tid!

En annen person, ja antageligvis de fleste, ville fnyst av meldingen, slettet den og ikke ofret den en eneste tanke mer. Det er jo det som er det fornuftige å gjøre. For de som har noen som helt form for lykke og pengefortjeneste av disse meldingene, er jo mobiltelefonselskapene. Det skjønner også jeg. Men der slutter fornuften. Jeg er nemlig innsatt med noe annet også. Overtro!

Jada, jeg er av de menneskene som ikke går under en stige, men rundt den. Dersom en svart katt krysser veien foran meg, ja da spytter jeg tre ganger over venstre skulder. En annen ting jeg passer meg for er å ønske lykke til under premierer på teater eller andre forestillinger. Da sier man break a leg, brekk et bein eller tvi, tvi. Å si lykke til, er nemlig det samme som at man dømmer forestillingen nord og ned.

Teaterfolk er visst svært overtroiske, og det trøster meg at jeg rett og slett kanskje lider av et bransjesyndrom. Generalprøver skal helst gå dårlig, for da blir premieren bra. Og så er det et stykke av Shakespeare som aldri må sies høyt på premieredatoen, og det er Macbeth. Hvorfor vet jeg ikke, men det er det mest bloddryppende stykket som Shakespeare skrev i alle fall.

På 80-tallet var det kjedebrev som gjaldt, og det var enda mer omstendelig. Her snakker man om at man ble nødt til å kopiere, eller skrive av nye brev for hånd, som skulle sendes pr. post. Dette skulle gjøres innen fire dager, ellers var man dømt til ti års ulykke fremover. Jeg husker i en alder av 16 år, jeg hadde fått et kjedebrev i posten. Jeg bestemte meg for å overse det, men da det var gått tre dager, da klarte jeg ikke lenger, og ble nødt til å få sendt disse brevene i all hast. For tenk om…

Derfor kan jeg ikke fordra disse kjedemeldingene. Jeg hater dem. Jeg prøver å stå imot, ikke sende videre. Jeg ønsker jo ikke å plage andre med disse sms-ene. Jeg vil jo ikke at de skal føle seg presset og plaget som jeg selv gjør. Jeg prøver derfor å sende disse meldingene på rundgang til folk. Så om du har mottatt, eller en gang i fremtiden mottar en slik sms fra meg: Beklager, men som de første ordene i meldingen sier: ”Tør ikke annet enn å videresende denne.” Og tilslutt til dere som har mot til å slette, uten å videresende dem. Stå på!