Troll
i Nord
Det finnes utallige fantastiske fortellinger rundt om
i verden. Det er dramatiske og spennende historier i gresk, romersk og norrøn
mytologi. Det samme finner vi i det babylonske eposet Gilgamesj, Eddadiktene
fra Island og det finske nasjonaleposet, Kalevala. Vi nordlendinger kan finne
det i vår muntlige fortellertradisjon, et sagn om trollfjell som har blitt
fortalt i lang tid tilbake.
Sagnet om trollene som holdt til langs
Nordlandskysten ble jeg som barn kjent med gjennom Karl Erik Harr og Trygve
Hoffs barne-tv serie og bok: ”Trollfjell her nord” fra 1982. For omtrent to år
siden gjenoppdaget jeg sagnet som voksen, og fikk meg da et par ”a-ha
opplevelser.”
Fortellingen er et sagn, og et sagn kjennetegnes ved
at innholdet utgir seg for å være sant og inneholder ofte elementer av
folketro. Sagnets troverdighet underbygges ved å vise til steds- og/eller
personnavn. Sagnet om trollfjellene må nok kunne sis å høre til kategorien
opphavssagn. Disse kan forklare hvordan fenomener og formasjoner i naturen har
blitt til. Det som er spesielt med Nordlandssagnet er at som oftest er slike
sagn knyttet til et sted innenfor et geografisk sett, lite område. Sagnet om
trollfjellene strekker seg over et helt fylke, faktisk to, og det er ganske
spesielt.
Nordlandskysten er vakker og dramatisk med sitt
spennende fjellandskap, og dette fyrte nok opp under fantasien til fiskerne der
de satt i båtene sine, mens de passerte den ene fantastiske fjellformasjonen
etter den andre. Dessuten brukte de fjell som sjømerker på reisen, og slik ble
et sagn til, hvor hovedaktørene er en rekke fjell fra Henningsvær i nord, til
øya Leka i Nord-Trøndelag. Og sagnet har blitt fortalt videre i flere
generasjoner, variasjoner har oppstått, og sagnet kan variere litt, alt
ettersom hvor langs kysten du får det fortalt. Men den røde tråden om Lekamøya,
de syv søstre, Hestmannen og Trollhatten er alltid på plass. At et sagn
strekker seg over et såpass stort område er faktisk svært unikt og enestående.
Det finnes ingen lignende opphavssagn i verden.
Nylig var jeg på turné langs deler av Nordlandskysten
med Den Kulturelle skolesekken, hvor jeg fortalte om trollene i nord. Disse
trollene som ikke er som trollene i norske folkeeventyr, med lange nesegrev, 7
hoder, og som er fæle, grusomme og hjerteløse. For trollene i nord kan tvert
imot være vakre og staute, og har følelser som oss mennesker, så hjerteløse
kunne de umulig være. Etter å ha lest og fortalt mye om trollene ble det en
spesiell opplevelse å stå og se på de 7 søstrene, Dønnamannen og Hestmannen.
Jeg ble helt andektig.
I Indre Salten trenger vi bare å dra til Sulis for å
se Suliskongen, som er faren til de syv vakre og viltre søstrene. Ute på
Landegode ser vi Landegodemøya som visstnok er moren til Hestmannen. Noen
varianter forteller også om en bekymret Suliskonge som drev å lette etter
døtrene sine ved Saltstraumen og mistet krona si der. Den kan derfor sees fra
Saltstraumen i Børrvasstindene.
Som barn syntes jeg fortellingen var et spennende
eventyr med vakre, dansende trollmøyer og piler gjennom trollhatter. Som voksen
liker jeg det enda bedre. Sagnet forteller så mye om vår natur, kultur og
fortellertradisjon, og jeg kjenner en stor stolthet over at vi i Nordland har
et slikt flott sagn å smykke oss med. Jeg er nok, ja, bokstavelig talt,
trollbundet.